Dette er ikke tidspunktet for å late som om ingenting galt har skjedd

NORDLANDSSYKEHUSET er unikt – med negativt fortegn.

Dette er ikke tidspunktet for å late som om ingenting galt har skjedd

(Avisa Nordland): Det burde være opplagt, og skjer også i de aller fleste tilfeller. Når det har blitt konkludert med feil, ønsker et innklaget behandlingssted å ta læring eller endre rutiner. Her skiller Nordlandssykehuset seg ut, ifølge Kreftforeningens advokat Magnus Lindberg. Måten de opptrer på er unik – med negativt fortegn.

I en serie på til sammen fire artikler, har Avisa Nordland fortalt historien om 26 år gamle Charlotte, som hadde time på Nordlandssykehuset i Bodø for å sette inn en spiral etter en abort. Da fortalte hun legen at hun hadde hatt unormale blødninger i to år.

Charlotte ba om å få ta en celleprøve, for å avkrefte at det var kreft. Det ble ikke gjort. Hun ble bedt om å oppsøke sin fastlege for å få sjekket dette når det hadde sluttet å blø. Det gjorde det imidlertid ikke.

Til tross for en rekke forsøk fra hennes side, ble ikke dette tatt på alvor. Først etter ti måneder fikk de omsider sjekket blødningene. Da viser det seg at det er kreft. Seks dager før sin 27. bursdag dør hun. Legene anslår at hvis det hadde blitt avdekket da hun først oppsøkte hjelp, ville hun etter all sannsynlighet vært i live i dag.

Det burde være en del å lære av denne tragiske historien, mener Statsforvalteren i Nordland og Norsk pasientskadeerstatning (NPE), som har sett på saken. Dette skjer imidlertid ikke hvis Nordlandssykehuset ikke har ydmykhet nok til å innrømme at noe kunne vært gjort annerledes.

Statsforvalteren og NPE er klar i sin konklusjon på at Charlotte ikke fikk behandlingen hun hadde krav på. Nordlandssykehuset har kommet fram til det motsatte. De går langt i å hevde at det ikke har blitt gjort feil.

Fylkeslegen i Nordland, Morten Juul Sundnes, sier at det var konkrete funn som ble gjort ved undersøkelse, som tilsa at Charlotte burde blitt fulgt opp i spesialisthelsetjenesten. «Det alvorlige i denne saken er at vi mener det forelå opplysninger i saken som tilsa at pasienten burde vært fulgt opp i spesialisthelsetjenesten, og da kunne den kanskje fått et annet utfall», sier Sundnes.

NPE og Statsforvalteren har konkludert med flere brudd på alminnelig god medisinsk praksis og lovbrudd, uten at sykehuset synes å akseptere deres konklusjoner. Det er oppsiktsvekkende.

Statsforvalteren mener at det var avvik fra god praksis å ikke sette opp pasienten til ny time ved gynekologisk avdeling eller «sørge for at pasienten fikk tilbud om dette». Dette er brudd på det såkalte forsvarlighetskravet til virksomheten. Nordlandssykehuset har brutt spesialisthelsetjenestelovens paragraf 2-2, konkluderer Statsforvalteren.

NPE har konkludert med at Charlotte fikk et katastrofalt prognosetap, som følge av feilen, og at de har erkjent ansvar og betalt erstatning for dødsfallet. De skriver at det ville vært nesten 90 prosent sjanse for at Charlotte ville ha overlevd, dersom hun hadde fått diagnose og behandling til rett tid.

I det skriftlige svaret AN har fått fra sykehuset, skriver de at Statsforvalterens konklusjon ikke er korrekt. «Blødninger seks uker etter abort, er helt normalt», skriver de.

Advokat Marius S. Lindberg i Kreftforeningen reagerer på svarene fra sykehuset: «Vi har ikke tidligere opplevd at et sykehus ikke retter seg etter tilsynsmyndighetene og tar lærdom av saken for å forhindre lignende saker».

Lindberg mener det er svært sjelden man opplever at behandlingsstedet ikke lytter til det pasienten forteller. I pasientskadesaker som gjelder forsinket diagnostikk, handler det som oftest om feiltolkning, ikke at man ikke blir tatt på alvor.

Advokaten sier at han ikke er kjent med saker hvor tilsynsmyndighetene konkluderer med brudd på både god medisinsk praksis og helselovgivningen, der det innklagede behandlingsstedet ikke ønsker å ta læring eller endre rutiner.

Et annet problem ligger i at Nordlandssykehuset nekter å kommunisere.

I ukene Avisa Nordland har jobbet med artikkelserien om Charlotte har sykehuset fullstendig nektet å stille opp på intervjuer. Svarene vi har fått er skriftlige, uten mulighet for oppfølgingsspørsmål.

Nordlandssykehuset er en av fylkets største institusjoner, med flere ansatte nettopp for å kommunisere med verden utenfor. Hvorfor det da ikke blir noen respons, minner om forsøk på å løpe fra ansvaret. Man skulle da forvente at de også ønsket å komme til bunns i hvor det har sviktet, slik at ikke samme feil begås igjen og igjen.

Det er mange strategier for hva man kan foreta seg når det blir begått feil. Å nekte å svare, er sjelden en god strategi. Når dette skjer etter at noen har blitt feildiagnostisert og dødd, som følge av dette, blir det regelrett grotesk.

Også når det gjelder kommunikasjon med moren til Charlotte, har det sviktet. Nordlandssykehuset hevder at de har sendt en beklagelse til henne, men denne må visst ha kommet bort i posten eller noe. Frem har den i alle fall ikke kommet. Noen kopi av kommunikasjonen foreligger heller ikke.

Første skritt i retning av å forbedre noe handler om å innrømme at det faktisk er et problem.

Dette er usedvanlig viktig – slik at ikke andre lider samme tragiske skjebne som Charlotte gjorde.