Gi Tove Filseth en gate på Lillehammer

Gi Tove Filseth en gate på Lillehammer

Bli varslet om siste nytt: Få Nettavisen-appen til iPhone og Android her!

Hun reddet flere hundre liv.

Men etter krigen forsvant den modige kvinnen i glemmeboka.

Fridtjof Nansen

Ettersom det utover i siste halvdel av 1930-årene ble klart for utenomverden at kommunister, sosialdemokrater og jøder i Hitlers Tyskland ble utsatt for massiv diskriminering og forfølgelse, kom arkitekten Odd Nansen på banen med den tverrpolitiske organisasjonen «Nansenhjelpen».

Han var sønn av den berømte polfareren, humanisten og nobelprisvinneren Fridtjof Nansen, og vokste opp som kronprins Olavs lekekamerat. Nå ville Odd gå i sitt berømte opphavs fotefar. Overklassejenta Tove Filseth (1905–1994) fra Lillehammer ble utpekt som en nær medarbeider, og hun ble hurtig en sentral aktør i formannens virksomhet.

Filseth vokste opp i Skolegata 42 på Lillehammer. Faren hadde startet opp – og drev – avisen Gudbrandsdølen, som hadde redaksjon i familiens digre villa. I hjemmet gikk berømtheter som Bjørnstjerne Bjørnson inn og ut. Men også mange andre store og små kulturpersonligheter fra nær og dukket opp når redaktøren inviterte til gjestebud.

TOVE FILSETH fotografert før krigen. Foto: Privat/Vesaas’ bok

Godt oppdratt

Moren var danskfødt og kom fra gode kår i København. Så hun hadde med seg kultur og utsyn. Tove skaffet seg en omfattende utdannelse og tilbrakte flere år i utlandet – blant annet i Storbritannia, der hun studerte og arbeidet i huset hos en «fin» familie.

Etter farens død, steppet hun inn og drev avisen et par år, sammen med storebroren som ble redaktør.

Så det var en både språkmektig og beleven ung kvinne, som – etter litt om og men – ble ansatt som sekretær hos Odd Nansen og hans hjelpeorganisasjon.

Nådeløs krig

Tove Filseth kom tidlig i nærkontakt med Sigrid Helliesen Lund og flere andre – legendariske – kvinner i sirkelen rundt Nansen.

Selv var han nok best på å oppsøke justisministeren med bønner om asyl til truede flyktninger, og å reise rundt for å samle tilhengere og økonomiske midler. De mer praktiske oppgavene overlot han gjerne til sitt korps av innsatsvillige hjelpere.

Ganske hurtig fikk Nansen opprettet lokalkontorer i Wien og Praha.

Og kvinnene hans drev en nådeløs krig mot byråkrater, politikere og andre som ikke skjønte at tiden var blitt moden for lille Norge til å rekke ut en hjelpende hånd for alle dem som forsøkte å komme seg unna forfølgelse, diskriminering, vold – og etter hvert også massedrap.

OMSLAGET på Hilde Vesaas sin bok om Odd Nansens kvinnelige medhjelpere.

Kalde hjerter

Men hjemme i Norge var det liten forståelse å finne hos ansvarlige politikere og embetsmenn.

Det skulle til voldsomme holmganger for å få inn i landet totalt 40 jødiske barn fra Wien og Praha, som i utgangspunktet bare skulle tilbringe noen måneder på «ferie» i Norge. Virkeligheten var at de færreste av disse barna noen gang kom til å bli gjenforent med foreldrene sine – men flesteparten av dem unngikk Holocaust og overlevde de siste krigsårene i Sverige.

Tove Filseth og de andre hjelperne hadde blant annet fingrene med i spillet, under transporter av jødiske barn som – i hundrevis – ble tatt imot og tilbudt en trygg havn i Storbritannia.

«Uønsket gruppe»

Særlig Leif Ragnvald Konstad – sjefen for Centralpasskontoret, som var navnet på datidens UDI – hadde ord på seg for å være en hard negl når det gjaldt den offisielle holdningen til både politiske og jødiske flyktninger fra kontinentet.

Konstad la aldri skjul på at han mente at landet – ved å ta imot forfulgte jøder – kom til å bli sittende med en «uønsket» gruppe av fremmedartede mennesker som på ett eller annet tidspunkt kom til å bli en økonomisk byrde for staten.

For Odd Nansen og hans flokk fremsto Konstad som selveste hovedfienden innenfor et motvillig byråkrati og embetsverk.

Tove Filseth hadde flere ganger vært i tottene på ham.

Krigen kommer

I 1938 marsjerte Hitlers soldater inn i Østerrike og overtok makten i landet. Over natta ble forholdene helt ubeskrivelige for landets 200.000 jøder. Mange forsøkte å komme seg unna – ofte via Praha. Men ett år senere slo tyskerne også til mot Tsjekkoslovakia.

Høsten 1938 tilbrakte Tove Filseth flere måneder i Praha, der hun møtte hundrevis av fortvilte og desperate mennesker.

Leiv Ragnvald Konstad var også i byen, slik at han kunne utstede nødvendige reisedokumenter til den som ble veid på gullvekten og funnet tunge nok.

Flesteparten hadde fått innreise til USA, Storbritannia eller Canada – så i disse tilfellene var det snakk om å få bruke Norge som transittland for å komme seg videre.

Det var også Konstads oppgave å velge ut de politiske flyktningene – gjerne forfulgte sosialdemokrater og kommunister – som skulle få opphold i Norge.

Her kan du lese mer av Asbjørn Svarstad

Vennskapet

I den tsjekkiske metropolen utviklet det seg et slags vennskap mellom Tove Filseth og sjefen for Centralpasskontoret.

De tidligere erkefiendene spiste gjerne middag sammen etter lange arbeidsdager med store påkjenninger – eller paret gikk sågar på dansefest i byens fasjonable lokaler.

Det nære samarbeidet ble kjent i Oslo og ryktene gikk. Nansen advarte til slutt Filseth om at hun måtte passe seg. Senere skulle han beskylde henne direkte for å ha gått over alle grenser i opplegget med Konstad, som var langt eldre – og ikke minst en gift mann.

Det viste seg i ettertid at sympatien mellom de to også hadde positive bivirkninger.

Nå og da skrev Konstad nemlig ut gyldig visum til Norge for jøder som egentlig ikke skulle hatt en sjanse til å slippe gjennom nåløyet hans.

Dramatisk

Odd Nansen befant seg i Praha den 15. mars 1939, da den tyske hæren overfalt og okkuperte de delene av landet som ikke allerede året før var blitt besatt.

Selv reiste han videre til København for å oppsøke viktige mennesker som kunne bidra til å avdempe den menneskelige katastrofen som var i ferd med å oppstå.

Tove Filseth ble igjen og sørget for at de riktige mottakerne fikk utlevert sine «Nansen-pass» med visa til Norge.

Hun reiste rett som det var med grupper av illegale flyktninger som i første omgang – på vei til Norge – måtte komme seg over grensen til Polen. Rett som det var, ble hun utsatt for dramatiske begivenheter – og måtte selv se på hvordan «hennes» flyktninger ble stoppet av soldater, ranet for alle verdisaker og satt ut i ødemarken.

Utallige tragedier og ulykker kom tett på. Og nå begynte returnerte flyktninger å fortelle at grensevaktene stilte spørsmål om hvem som hadde hjulpet dem – om en norsk kvinne ved navn Tove Filseth var involvert i flukten?

Dramatiske døgn

Det brant med andre ord under beina hennes.

Vel hjemme i Norge trengte hun en lang ferie fra hjelpearbeidet – og Odd Nansens bebreidelser i forbindelse med nærheten til Konstad.

Men utover høsten 1939 vendte hun tilbake til Nansenhjelpen – og fortsatte sitt arbeid i kjent stil. Sovjetunionen angrep Finland, og Tove Filseth dro til nabolandet for å bidra med nødhjelp under den grusomme «Vinterkrigen».

Den 9. april 1940 ble et dramatisk døgn for Tove Filseth og de andre i Nansenhjelpen. Organisasjonens omfattende arkiv – med navn og personlige informasjoner om mange hundre jøder som de siste par årene var kommet til landet for å bli – eller bli ekspedert videre – måtte ødelegges før det falt i Gestapos klør.

Fryktløs

Nansenhjelpen ble forbudt, og Odd Nansen selv landet relativt hurtig i tysk fangenskap.

Men Tove Filseth og de andre kvinnene fortsatte virksomheten sin – nå under jorda. De forsøkte etter beste evne å legge forholdene til rette for å sikre de jødiske barneflyktningene som befant seg på et hjem i Oslo – eller var spredd rundt hos pleiefamilier over hele landet.

Tove Filseth ble kjent for sin fryktløshet, der hun gjentatte ganger marsjerte inn til Gestapo på Victoria terrasse og forsøkte å oppnå fordeler for noen av sine jødiske flyktninger.

Etter krigen ble hun en av de få som stilte opp som vitne mot Wilhelm Wagner, Gestapos medarbeider for «jødesaker».

Hun la ikke fingrene imellom under sin forklaring om Wagner og hans hatefulle måte å behandle jøder – og også henne selv på.

(Wagner fikk støtte fra norske kirkefolk – som fortalte om hvor hjelpsom, høflig og grei denne SS-mannen hadde vært overfor dem.)

Brent arkiv

Det skulle vise seg at de brente arkivene hurtig ble et problem, fordi hjelperne manglet nødvendig kunnskap – ikke minst om hvor ulike flyktninger hadde søkt tilflukt.

Etter krigen ble det problematisk å rekonstruere det egentlige omfanget av Nansenhjelpens virksomhet, fordi dokumentasjonen var borte.

Det er likevel ingen tvil om at denne lille gruppen i virkeligheten hjalp langt flere jøder og politisk forfulgte enn det som før krigen var blitt kjent i offentligheten.

Det er imidlertid ikke mulig å bli mer konkret enn å slå fast at det dreide seg om flere hundre mennesker.

Flukt

Da arrestasjonene av de norske jødene startet på høsten 1942, var Tove Filseth i full sving med å hjelpe folk som i hui og hast måtte bringes i sikkerhet.

Hun greide også å få kjæresten sin – den tyske jøden Max Tau (1897–1976) – over svenskegrensen. Da det ikke lenger var noen tvil om at tyskerne også var ute etter å få fatt på henne, måtte Tove Filseth til slutt arrangere sin egen flukt.

I Sverige ble hun ikke bare gift med Max Tau, men ble hurtig hyret inn av den svenske Socialstyrelsen – der hun først og fremst bisto jødiske flyktninger fra Norge og statsløse fra resten av Kontinentet.

Ekteskap

Max Tau hadde i mellomkrigsårene skaffet seg ry som oppdager og markedsfører av norske forfattere til det tyske markedet.

Både Sigrid Undseth og Knut Hamsun hadde skrevet under på søknaden hans om asyl i Norge.

Etter krigen ble de nygifte et populært par på øverste hylle i norsk kulturliv. Men Tove Tau – som hun nå het – kastet seg på nytt ut i humanitært arbeid.

Hun var aktiv i opprettelsen av Redd Barna og engasjerte seg på flere områder, før hun på 50-tallet tok en ny utdannelse og endte opp som sosiolog.

Glemmeboka

I årenes løp forsvant hun i glemmeboka. Etter Max Taus død i 1976, ble hun noen år senere gift på nytt.

I takt med en ny interesse for Norges forhold til sine egne jøder før, under og etter krigen, er historien om Nansenhjelpen blitt aktuell igjen.

Anne Ellingsen har skrevet flere bøker om Odd Nansen og hans virksomhet, der «hans kvinner» selvsagt også har fått sin plass.

Sist vinter kom Hilde Vesaas med «Nansenhjelpens modige kvinner», der hun ikke minst setter sammen bitene ved hjelp av de omfangsrike brevene som Tove Filseth jevnlig skrev til moren sin på Lillehammer.

HILDE VESAAS skriver i sin bok om Nansens modige kvinner – der Tove Filseth spilte en sentral rolle. Her er hun fotografert under et intervju på det jødiske gamlehjemmet i Oslo med Ruth Goldstein (1924-2022). Foto: Asbjørn Svarstad

I disse dager er historikeren Jan Alexander Svoboda Brustad på Holocaustsenteret ute med «I limbo. Norge og de jødiske flyktningene 1933-1945», der Tove Filseth også får bred oppmerksomhet.

HISTORIKEREN Jan Alexander Svoboda Brustad er i høst ute med boka «I limbo. Norge og de jødiske flyktningene 1933-1945», der Tove Filseth får bred oppmerksomhet. Foto: Forlaget

Konstad

Både Vesaas og Brustad peker på det nære forholdet som oppsto i Praha mellom Filseth og Konstad fra Centralpasskontoret.

Tove omtaler mannen i brev hjem til moren sin på Lillehammer, og skriver at hun setter pris på Konstad som menneske, finner ham sympatisk, morsom og galant.

Denne mellommenneskelige relasjonen – under ganske heftige forhold i Praha – bidro trolig til å forme også Konstads syn på flyktninger.

Eller uttrykt på en annen måte: Filseth oppnådde mer ved samarbeid og en viss gjensidig respekt enn ved rigid avvisning.

Konstad skulle gå seg bort politisk og lot seg under krigen utnevne til dommer i NS-regimets høyesterett. Selv om han aldri meldte seg inn i Quisling-partiet, innbrakte dommergjerningen ham en dom på åtte års fengsel for landssvik – også selv om han faktisk forsøkte å bistå en jødisk flyktning som satt i arrest.

(Det foreligger mistanke om at det også den gangen var Tove Filseth som hadde overtalt ham til å foreta et utspill.)

Busemannen

Etter krigen gikk Ragnvald Konstad inn i historien som norsk asylpolitikks verste «busemann» i mellomkrigstiden. Han ble sittende over fire år i fengsel.

Sigrid Helliesen Lund (1892–1987) var minst like sentral i Nansenhjelpen – og med å hjelpe forfulgte jøder under krigen. Hun fikk for et par måneder siden – veldig fortjent – en plass i Oslo oppkalt etter seg.

Tove Filseths Gate?

I Bærum blir det for tiden jobbet med planer om å navngi en skole etter Odd Nansen.

Så tiden må også være moden for en Tove Filseths gate. Og den må nødvendigvis ligge i hjembyen Lillehammer. En Tove Filseth plass hadde heller ikke vært så dårlig. Det er på høy tid.

Jeg håper at mine bysbarn tar signalet. For vi lillehamringer er vel nærmest forpliktet til å vise stolthet over å ha hatt et slikt menneske i vår midte.

Eller?