Skull and Bones

Skull and Bones

Skull and Bones har faktisk overrasket meg. Jeg hadde egentlig ikke store forhåpninger til dette spillet, men det er på grunn av dets problematiske historie. Et tiår med utvikling og en fullstendig reboot er ikke særlig tillitvekkende, men dette spillet som Ubisoft har skapt, er overraskende helhetlig. Det er en bred og omfangsrik flerspiller-actionopplevelse der du kan leve ut drømmen om å bli en beryktet sjørøver, og det gjør det på mange måter godt. Men Skull and Bones er også et spill med en metaforisk tittel, for dette er ikke hva vi kan forvente av et AAAA-spill til full pris(som Ubisofts administrerende direktør hevder). Dette er et spill som i bunn og grunn bare er et skjelett uten det kjøttet som gir noe liv.

Betaen ga kanskje mange et bind for øynene. Betaen avslørte riktignok flere sprekker i Skull and Bones’ skrogpansring, men den presenterte også en enorm mengde innhold å tygge seg gjennom, noe som utvilsomt fikk mange til å anta at det fullstendige spillet vil være mye, mye mer. Men det er ikke tilfelle. Det du ser og opplever i de første timene av Skull and Bones, er det du får resten av opplevelsen. Du må lære deg å svelge endeløse, repeterende kontrakter (noe som i sluttspillet innebærer smuglersystemet Helm ) i et forsøk på å skaffe deg ressurser for å gjøre skipet ditt bedre og for å tjene Infamy, som i bunn og grunn hever statusen din over hele Det indiske hav. På toppen av dette blir den minimale narrative dybden som ble presentert i betaversjonen et enda større problem etter hvert som spillet skrider frem, og til slutt kan man ikke engang si at Skull and Bones har en historie. Det er så dårlig implementert og ineffektivt når det gjelder å presentere historieinformasjon og overbevisende karakterer at du bør vite fra starten av at du ikke vil finne noe av verdi i den forbindelse her.

Skull and Bones

Så for å oppsummere: Skull and Bones har ikke en historie som er verdt noe som helst, og oppdragsdesignet er rett og slett avskyelig. Ja, jeg innser at det er en ganske brutal start på denne anmeldelsen, så la meg i stedet gå over til et mer positivt punkt et øyeblikk: skipets gameplay. Det er ikke realistisk, men det er heller ikke så arkadeaktig at det ligner mer på en romskipskamp-tittel. Det befinner seg i et slags underlig limbo der skipene i utgangspunktet er trege og tunge å kontrollere, men samtidig kan du kaste rundt med skipet ditt og skyte kanonkuler nesten ubegrenset. Til sammen gir dette et system som er akkurat ekte nok til å utvikle oppslukende kvaliteter, men samtidig fritt nok til at det føles morsomt å tilbringe timevis ute på de åpne bølgene i strategisk kamp.

Kampene er også spennende og nervepirrende. Du må bruke skipet ditt og omgivelsene til din fordel, justere skipets posisjon for å kunne bruke ulike våpen, samtidig som du må holde øye med fiendtlige forsterkninger eller til og med innkommende værsystemer som stormer og ødeleggende bølger som kan skape kaos i kampene. Skadesystemene er imidlertid ikke særlig gode, og det har ingen reell effekt å bruke ulike våpentyper. Hvis du bare sørger for å angripe skipets svake punkter, går resten av kampene som smurt, og man kan spørre seg hvorfor det finnes ulike skademotstandsattributter å utforske. Alt dette kunne forklares bedre hvis Skull and Bones hadde hatt et fungerende og nyttig opplæringssystem, men det har det ikke. Faktisk er spillet så dårlig til å forklare seg selv at det ikke på noe tidspunkt forteller deg at vinden faktisk påvirker hvordan skipet ditt beveger seg, eller hvordan du kan utnytte vinden bedre for å bevege deg mer effektivt rundt i verden.

Apropos verden, Ubisoft er tilbake til sine gamle triks i Skull and Bones. Som vi har sett før i Assassin’s Creed, Far Cry, og diverse andre franchiser, får vi her en verden som er stor, men kjedelig. Du har friheten til å utforske den etter eget forgodtbefinnende, men ærlig talt er det ikke mye som er verdt å besøke. Med mindre du synes det er interessant å utvinne malm, felle trær, høste frukt, samhandle med landsbyer, plyndre skipsvrak eller legge til kai i en havn. Det kan jeg nesten garantere at du ikke gjør, for bortsett fra å legge til kai, foregår alle deler av spillet på skipet ditt, noe som betyr at alle disse ekstraaktivitetene tilfører svært lite til opplevelsen av Skull and Bones og bare presenteres som veldig enkle minispill. Her er jeg imidlertid i ferd med å motsi meg selv. Bryggene, den eneste delen av spillet som foregår til fots, er den verste delen av Skull and Bones. Når du er til fots, slippes du løs i et knutepunkt som i praksis bare er de samme leverandørene på forskjellige steder. Ubisoft kunne ha spart mye krefter og ressurser på å eliminere elementene til fots og i stedet ha havnen som et sett med menyer som du har tilgang til fra skipet ditt. Det jeg vil si til spillets fordel, er at muligheten til å angripe ethvert skip du møter på åpent hav er fantastisk, og siden det finnes en rekke fraksjoner og skipstyper, får du som regel en litt annerledes kamp hver gang.

Skull and Bones

Det er imidlertid her et annet problem dukker opp. Progresjonen i dette spillet er helt på jordet. Ikke bare vil du få kontrakter som er fem nivåer høyere enn ditt nåværende skip, noe som gjør dem nesten umulige å fullføre, men du vil også oppleve tilfeller der tilfeldige NPC-skip er flere nivåer over deg. Skull and Bones vil at du skal oppgradere skipet ditt eller kjøpe et nytt skip for å overvinne dette, men problemet er at de kraftigere og høyere nivåene krever en høyere Infamy rang eller ressurser som bare finnes i farligere områder. Til slutt blir du fanget i en frustrerende syklus der du må løse kjedelige kontrakter på lavt nivå eller gjøre vanvittige innbrudd i skremmende områder for å få tak i bedre ressurser, helt til du når sluttspillet, der det forventes at du fullfører de samme kontraktene og hendelsene om og om igjen for å få mer “premium”-valuta for å få tak i de virkelig sjeldne våpnene og utstyret. Når det gjelder “mad dashes”, er det verdt å si at mange skip aldri vil legge merke til deg før du angriper dem først, men det finnes kapere og NPC-pirater som vil skyte deg ned uten å tenke seg om, og når dette skjer, har du to alternativer; respawn ved den siste havnen du besøkte (som kan være tusenvis av enheter unna) eller respawn i nærheten, noe som som oftest vil være i aggroområdet til skipet som senket deg, noe som betyr at du sannsynligvis bare vil bli senket igjen…

I tillegg kommer flerspillerelementene. Skull and Bones kan i utgangspunktet spilles alene, men bedre ressurser og de mest utfordrende aktivitetene (som belønner det beste byttet) krever allierte. Det kan dreie seg om å kjempe mot enorme sjømonstre, plyndre truende fort, senke beryktede sjørøverherrer, delta i globale arrangementer og til og med skattekartjakt med PvP-elementer. Når du tar på deg disse oppgavene, trenger du venner, ellers er de så å si umulige å fullføre med mindre du har brukt timevis på å bygge og designe et skip på et mye høyere nivå. Dette er noen av de morsomste aktivitetene, men de er nådeløse, og det ville ikke overraske meg om de fleste spillere unngår dem helt, spesielt siden spillet er elendig til å forklare så å si alle flerspillerelementene.

Det er ikke bare de åpenbart dårlig implementerte systemene som er et problem. Skull and Bones overøser deg konstant med varsler og advarsler som det aldri forklarer, og som dukker opp ustanselig og dekker halve HUD-en og skjermen i prosessen. Det er en rekke feil og merkelige problemer som plager opplevelsen, blant annet oppdrag som spores feil, teksturer som dukker opp, dialogalternativer som aldri vises, og oppdrag som heller ikke fullføres – mange av disse krever at man må gå tilbake til spillets hovedmeny for å løse dem… og da har vi ikke nevnt harde krasj. Men selv disse problemene er små i forhold til den største feilen ved Skull and Bones: Det har altfor lite innhold til å kunne klassifiseres som et spill til 70 pund. Med tanke på at det også er mange muligheter for mikrotransaksjoner, er det sjokkerende lite innhold. Halvparten av kartet er ikke tilgjengelig, og når du seiler inn i det overskyede området, tvinger spillet deg til å snu. Det er bare rundt sju-åtte skip å bygge, og våpnene er stort sett de samme, bare med litt forskjellig visuell estetikk og statistikk. Hvis du liker å kle deg ut og ser på mote i spill som Destiny 2 som et av de viktigste elementene, vil du garantert ha det gøy med Skull and Bones. Men den kyndige forbruker vil utvilsomt se dette spillet som noe som på det meste bør verdsettes til halvparten av den nåværende utsalgsprisen.

Jeg vil si at jeg ikke synes Skull and Bones er like råtten som noen av de andre live service-spillene vi har sett tidligere. Forutsatt at det overlever noen år, kan tilførselen av en rekke nytt innhold fungere til fordel for dette spillet, fylle ut verdenen og gjøre opplevelsen mindre kjedelig og repetitiv. Det finnes kjerneelementer som fungerer og har stort potensial, men akkurat nå har Ubisoft ikke gitt dem noe særlig å stå på, ettersom alt rundt dem er dårlig og ikke holder den standarden man kan forvente av en AAA-produksjon (eller AAAA, som Ubisofts administrerende direktør ser ut til å mene).

Hvis du har lyst eller er nysgjerrig på å kjøpe Skull and Bones, vil jeg foreslå at du enten venter på at det faller i pris, at det legges til en mer tilgjengelig abonnementstjeneste enn Ubisoft+, eller at det legges til mer innhold som en del av live-designet. Eller enda bedre, bare hopp tilbake til Sea of Thieves. Rare’s piratkopieringseventyr er langt mer komplett akkurat nå, med mer engasjerende spill, historier og utforskning, og det spillet ble annonsert etter at Skull and Bones opprinnelig ble lansert for nesten seks år siden! Det er ingen tvil om at Rare fortsatt er den ubestridt mest beryktede piraten på de digitale farvannene.